Alle som er på flukt, forsøker å finne beskyttelse. Beskyttelse fra bomber, forfølgelse, klimaendringer og uro. Det har i løpet av de siste to årene kommet over 72.000 fordrevne fra Ukraina, i tillegg til øvrige flyktninger. Av disse har 39 fordrevne kommet til Fitjar kommune. I Norge har vi tradisjon for å ta imot de som flykter – gi dem en god havn. For kystkommunen Fitjar klinger havnemetaforen ekstra godt. Likevel er ikke havnen i Fitjar for alle. Kommunen vedtok 14. mars å kun ønske ukrainske flyktninger velkommen. Alle andre som ønsker beskyttelse er uønsket i Fitjar.

Etatsjef for helse og omsorg i kommunen uttalte at det ikke handlet om etnisitet, og det er ikke ment å ekskludere noen. Hvorvidt allerede bosatte og fremtidig bosatte flyktninger deler etatsjefens syn, er heller usikkert. Sett utenfra er vedtaket diskriminerende, og inhumant i en verden der stadig flere mennesker er nødt til å flykte.

Begrunnelsen var at kommuneadministrasjonen er nødt til å ta hensyn til kommunens kapasitet og størrelse. Ifølge administrasjonen og kommunestyret er man ikke villig til å gi beskyttelse til grupper som krever for mye. Hvis alle skulle tenkt som Fitjar, skal disse gruppene fortsette et liv i bomber, forfølgelse, klimaendringer og uro.

Mange kommuner står i en krevende ressurssituasjon – både økonomisk, og når det kommer til kapasitet i tjenestene. Vi kan daglig lese om manglende boligtilbud, arbeidstilbud, og integreringsutfordringer i lokalmiljøet. Disse utfordringene har medført at en rekke kommuner ikke lengre ønsker å bosette det antall de anmodes om, og dugnadsviljen vi har sett de siste to årene er i ferd med å dabbe av. Drammen og Fitjar er likevel per dags dato de eneste kommunene som har brukt denne krevende situasjonen til å diskriminere.

Drammen var først ut 13. februar, hvor de vedtok å kun bosette flyktninger fra Ukraina. Nå er Fitjar ute som en god nummer to i konkurransen, selv om lovligheten av vedtaket har bitt bestridt av flere fagfolk, og også ligger inne hos Statsforvalteren i Viken.

Vedtaket i Drammen har fått stor oppmerksomhet i mediene, hvor blant annet FNs barnefond (Unicef) har uttrykt bekymring for vedtaket, og pekt på at det å ha like muligheter i det samfunnet man lever i, og å bli respektert for den man er, er viktig for inkluderingen. Følelsen av forskjell vil på den annen side kunne føre til utenforskap, ensomhet og marginalisering. Dette vil være skadelig for både individet, og samfunnet som helhet. Forskjellsbehandlingen rammer og stigmatiserer særlig barn.

Ronja Bajalan, leder av ungdomsrådet i Drammen, satte ord på dette. Hun spurte «Hva er galt med meg? Burde jeg ikke være her?». Det er nok flere fremmedkulturelle i Fitjar som nå tenker det samme. Kommunestyret i Fitjar har for evig tid kommunisert til allerede bosatte og fremtidige flyktninger fra ikke-vestlige at de er ressurskrevende. At de egentlig ikke er ønsket.