OPEN: «Veldig sakte blir det enklere og enklere å bære bagasjen. For meg er det langt fra enkelt, men jeg velger å se positivt på det. At det vil bli bedre», skriv den unge lesarbrevforfattaren. Foto: Privat

«Det finnes ingen fasit på det perfekte livet»

I dag var jeg inspirert. Jeg følte det langt inne. Helt fra tærne, og opp til toppen av hodet mitt. Det koket nesten over en stund. Så mye at hele kroppen min dirret, samtidig som hjertet pumpet tre ganger så fort som vanlig. Først trodde jeg det var noe gale med meg, noe jeg hadde spist? kanskje hadde jeg fått det såkalte korona-viruset. Dette var nytt for meg. Selvsagt har jeg følt meg inspirert før, men dette var noe annet. Det er denne følelsen som får meg til å skrive denne teksten. Jeg tenker ikke over hva jeg skriver, det er nesten som at hjernen er på autopilot. For noen dager siden kom jeg over tanken «Henrik, hva vil du egentlig med livet?» Det spørsmålet har jeg gått rundt og grublet på siden da. Det slo meg plutselig at jeg ikke har noe plan for livet. Ingen plan A, heller ikke plan B. Hva om jeg ender opp som en «nobody»? Jeg vil nå langt i livet, ha ambisjoner. Men hva skal de ambisjonene være? Må jeg gjøre som alle andre for å lykkes i livet?

Dette føles ganske urealistisk. Å skrive ned tankene mine, som at jeg vet alt i verden. Bare for å klarne det opp, jeg vet ikke alt. Faktisk vet jeg nesten ingenting, i alle fall ifølge mamma. Vi krangler av og til. Som alle gjør med foreldrene sine. Det jeg hører IGJEN og IGJEN er setningen «Jeg har levd mye lengre enn deg, slutt å tro at du vet alt» For å være ærlig, blir jeg faktisk bare mer frustrert når mamma eller andre sier sånt til meg. Dette tror jeg, og håper, andre også kjenner seg igjen i. Uansett, akkurat nå sitter jeg her. I min egen verden. En verden hvor jeg kan bestemme hva som skjer. Hva som blir sagt og hva som blir gjort. Her kan jeg slippe meg helt løs. Jeg har muligheten til å fortelle sannheten. Hvordan jeg virkelig føler, uten å få de rare blikkene. Blikkene som får meg til å føle at jeg har gjort noe gale.

Det er fredag. Vi har fritime, de fleste av oss. Jeg føler meg som en outsider når jeg sitter her. Det føles faktisk godt. Jeg hører på musikk. Det gir meg alltid mer motivasjon. Sangen som spiller akkurat nå er ganske trist, men samtidig fredfull. Som at livet er godt, men også vondt. De fleste i klassen tenker sikkert at jeg er veldig selvsikker og har kontroll på livet mitt. Men sannheten er det helt motsatte. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg passer inn, hvem jeg skal snakke med, og hvordan jeg skal oppføre meg. Å ha kontroll på livet er en illusjon. Ingen av oss kan kontrollere livet vårt. En dag tar det slutt, enten vi vil eller ikke. Jeg har tenkt en del på dette. Hvor skjørt livet vårt er. Hver morgen sitter jeg meg på motorsykkelen, for å kjøre en time til skolen. Jeg er ikke pessimist, men heller ikke optimist. Kanskje noe midt imellom. Hver gang jeg sitter meg på motorsykkelen tenker jeg at noe kan gå gale, men samtidig kan det skje hvor som helst. Mamma var ganske engstelig når jeg først fikk lappen. Pappa derimot var ganske rolig. Det eneste som var i tankene mine var frihet. Den følelsen varte ikke så lenge. Det ble fort kjedelig å kjøre når det regnet eller var dårlig vær. Selvfølgelig kjører jeg selv om det regner, men nå gleder jeg meg til å få billappen.

Jeg har vært gjennom en del vondt i livet. Det var stunder jeg følte som om det ikke var noen vei ut. Som en mørk tunnel uten lys til å vise vei. Ungdomsskolen var vanskelig. 3 år med oppturer, men minst like mange nedturer. Mobbing i form av fysisk og psykisk vold er noe jeg skulle ønske jeg aldri hadde opplevd. Jeg var sikker på en ting gjennom denne tiden. Bare en ting. Alt annet var usikkert. Jeg skulle flytte vekk å starte på nytt. Starte en plass med nye folk. Helt blanke ark. Plutselig fikk jeg håp. Håp om et bedre liv. Jeg skulle bli en ny person. Og de opplevelsene fra ungdomsskolen skulle jeg forlate.

Jeg gikk ut av ungdomsskolen. Du vet, den vanlige vitnemålsutdelingen. Noen grein, noen ikke. Jeg grein litt, men det var gledes tårer. Der sto jeg, utenfor hovedinngangen til skolen. For siste gang. Alle jeg hadde gått i klasse med i 3 år var der, sammen med foreldrene deres. Plutselig så jeg hele ungdomsskoletiden for meg. Men det var bare de gode minnene jeg så. Latter, glede, vennskap, og ikke minst håp. Det var som en film i superfart, men likevel fikk jeg med meg hver eneste detalj. Ikke hvilken som helst film, en film uten tragedier. Bare fokus på det gode. Jeg flyttet til pappa. Han bodde nærmere den nye skolen jeg skulle gå på. Det var altså musikklinjen. Her skulle jeg starte på nytt. Være en ny person. Det gikk ikke helt som planlagt. Jeg fikk starte med blanke ark. Det meste var bra. Super klasse, veldig gode lærere og en helt ny by å utforske. Likevel føltes det ikke riktig. Noe var gale.

Svaret er enkelt. Jeg kan ikke endre på personen jeg er. Alle de vonde opplevelsene vil være med meg resten av livet. Dette slo meg altså i dag. Nesten seks måneder etter jeg startet på skolen. For sent spør du meg. Alle har en bagasje de må bære resten av livet. Det kan være så mye forskjellig. Jeg vet selv hva min bagasje er, og du vet hva din er også. Det ligger langt inne, helt inntil hjertet. Og det er så skjørt. Noen ganger er det bare en liten kommentar som skal til for at det skjærer i hjertet, som en kniv. En veldig skarp kniv. Veldig sakte blir det enklere og enklere å bære bagasjen. For meg er det langt ifra enkelt, men jeg velger å se positivt på det. At det vil bli bedre. Kanskje var det ment at jeg skulle ha det vondt. At skjebnen testet meg, og jeg klarte det. Jeg er sterk.

La oss avslutte denne følelsesreisen med det samme vi startet med, ambisjoner. Dypt inne vet jeg hva jeg vil. Hva jeg vil gjøre med livet mitt. Det tar tid å grave fram. Det kan føles ut som en evig lang prosess, men sakte og sikkert finner vi ut hvem vi er. Her kommer det kompliserte. Vi er jo alle forskjellige, så hvordan finner vi alle ut hvem vi virkelig er? Jeg tror på at alle finner seg selv, men det er forskjellig hvor lang tid det tar. Det finnes ingen fasit på det perfekte livet. Det perfekte livet lager du helt selv. Det ble kanskje ikke som forventet, men det eneste som virkelig betyr noe er lykke. Finn lykken, da finner du deg selv også.

Henrik Fure Lier