FYLKESGRENSER: Torbjørn Roloff Heyerdahl skriv i denne kronikken at ein større Vestlands-region, som kan romma alle vestlendingane, frå sør for Romsdalsfjorden og til nord om Åna Sira, kunne bli ein betre, sterkare og meir fullendt institusjonell plattform. Foto: PRESSEFOTO

«Haugalandet – en uløselig del av Vestlandet»

Vestlandet er en landsdel med mer enn 1.000 års historie. Regionen utgjør nesten 20% av Norges territorium og har i underkant av 30 prosent av innbyggerne fordelt på provinsbyer og landdistrikt. Haugalandet er som kjent en del av Vestlandet som landsdel. Det er et genuint – men av og til også et litt ubevisst – nedarvet folkefellesskap på tvers av innbyggerne i de tre vestlandsfylkene. Vestlendingenes identitet er tuftet på århundrer med nedarvede tradisjoner, motkultur og en rekke særtrekk og verdier knyttet til felles sosial, politisk, religiøs og språklig arv. Likevel har man fremdeles ikke lykkes med å skape en enhetlig regional styringsstruktur som favner om hele dette folkefellesskapet. Vestlandet er fremdeles delt mellom ulike fylkeskonstruksjoner. Denne fragmentering kan svekke vestlendingenes rettmessige posisjon og innflytelse i landet. Etableringen av Vestland fylkeskommune er et eksempel på hva som kan oppleves å være en kunstig og ufullendt konstruksjon i nyere tid – der ikke alle vestlendinger ble forent. Resultatet er kjent; Haugalandet forble kløyvd mellom to fylkeskommuner – og både Sunnmøringene nord på Vestlandet og Jærbuen sør på Vestlandet ble som vestlendinger frarøvet muligheten for sameksistens i samme fylkeskommune.

Debatten om Haugalandets grenser er også viktig. Den utløser raskt en diskusjon om hvilken oppkobling kommunene på Haugalandet skal ha til fylkene i vår styringsmessige fragmenterte landsdel – Vestlandet. Interessant nok foreligger det ingen klar definisjon av de territorielle eller geografiske grensene som Haugalandet selv ligger innenfor. Det er derfor fascinerende at folk så lett definerer seg selv som Haugalandinger, men samtidig er litt vage på hvilket geografisk territorium det egentlig dekker. Folkeidentiteten «Haugalending» bør egentlig i seg selv være et godt utgangspunkt for å starte et arbeid med en mer hensiktsmessig kommunal styringsstruktur som kan romme alle Haugalendinger. Det kan sees på som en naturlig tilpasning – men også som en politisk modningsprosess som krever politisk mot og vidsyn. Politikernes rolle er som kjent å forvalte samfunnsstyringen – men det er faktisk også å både kunne utfordre etablerte systemer, strukturer og skape grunnlag for nye praksis gjennom et fremtidsrettet blikk. Det blir derfor altfor enkelt, populistisk og provinsielt når enkelte kommentatorer og politikere nærmest i affekt å skifte fylkeskommune utfra manglende politisk gjennomslag i enkeltsaker.

Det bør derimot være viktig mål å få en felles og fullendt regionstruktur – av HELE Vestlandet – som kan romme alle vestlendingene sør for Romsdalsfjorden og nord om Åna Sira. Det vil kunne bli en bedre, sterkere og mer fullendt institusjonell plattform. Utfra erfaringene i Danmark vil nettopp sterkere og større regioner samt bedre tilpassede kommunestrukturer kunne gi økt gjennomslag nasjonalt – og bidra til at man kan sikre mer makt og ressurser til byer og landdistrikt områder utenfor hovedstaden. Det ville vært til gunst for Vestlandet og vestlendingene. Men det vil også bidra til bedre koordinering og helhetsblikk på tvers av dagens fylkeskommunale grenser. Det å dele Haugalandet opp i mange småkommuner og samtidig være skjært over på midten mellom to fylker er ikke til Haugalandets gunst. På samme måte bør man ikke splitte og svekke Vestlandet som landsdel. Man bør ikke skille det som naturlig hører sammen.

Torbjørn Roloff Heyerdahl

Dr.oecon