Første anfall fekk eg hos DPS under inntaking for noko anna. Så det vart ein brå start på DPS.

Behandlinga eg fekk der var dårleg. Eg hadde så mange forskjellige psykologar og psykiatrar og andre behandlarar at det var vanskeleg å bygga noko som helst relasjon eller tryggleik. Eg vart ein kasteball.

No, 18 år seinare, er angsten blitt verre, depresjonen tyngar verre enn nokosinne, og eg er for det meste totalt isolert frå omverda. Vener og familie får ikkje koma på besøk, eg slit med søvn pga tankar, og eg har stundom hatt suicidale tankar. Eg har ringt til mamma og skrike i telefonen at eg vil ikkje meir, eg orkar ikkje.

Venner og familie har lenge oppmoda meg om å prøva DPS ein gong til. Få hjelp seier dei, du kan ikkje ha det slik! Eg nekta, fordi DPS gjorde ikkje noko godt for meg. Det vart ingen betring. Kvifor skal eg utsetja meg for det stresset det inneber?

Vel, ho mor overtala meg. Me prøver igjen. Ut til fastlegen i kompani med min faste psykiatriske sjukepleier, som er heilt fantastisk, forresten. Hadde det ikkje vore for henne og det tilbodet frå kommunen, hadde eg vore hundre prosent isolert. Me har fått til mykje, men dei siste åra har det blitt mykje verre, og eg treng meir, men no skulle eg endeleg få meir hjelp. Kanskje DPS har blitt betre sidan eg var der for mange år sidan?

Fastlegen var einig, dette var ikkje slik ein skulle ha det. Han vart alvorleg då eg fortalte kor mørkt det til tider var.

Under éi veke gjekk, og der tikka det inn eit brev frå Helse Fonna. Søknaden min for hjelp vart avvist. Eg er ikkje sjuk nok. Dei hadde vurdert dette i eit tverrfagleg team, stod det. Eg undrar meg kva fag dei har teke, desse faglege. Det må vera noko utanfor helsefag.

Me sendte klage, men igjen vart det avslag. Eg prøvde å ringa dei for å forhøyra meg om kvifor eg ikkje var kvalifisert for hjelp, men inntaksteamet ville ikkje snakka med meg.

Eg er så sjuk no at eg klarar ikkje å gå ut utan Vival (Vival er noko liknandes Valium). Eg må alltid ha følge. Eg er uføretrygda. Det er skikkeleg vanskeleg å leva slik. Å sjå sine vener og bekjente leva liva sine «normalt», mens her sit eg og rotnar på rot.

Eg vurderer no å gå til ein privat behandlar som jobbar innan psykiatri, men då må eg velja mellom mat eller det. Levekostnadane har som kjent gått kraftig opp i det siste, så å ta på meg ein slik kostnad no blir svært vanskeleg.

Hadde det ikkje vore for foreldra mine, så hadde eg ikkje vore her i dag. Dei er nokre fantastiske foreldre som fortener alt det beste. Dei er verkeleg nokre bautaer. Dei har gjort meir for min velferd enn DPS’en nokosinne har gjort.

Det smertar meg å tenka på kor mange som sit i samme situasjon som meg og verre, som heller ikkje får hjelp. Dei har gjerne ikkje den støtta frå familie og vener som eg har. Så sånn sett er eg veldig heldig.

Me må få meir fokus på psykisk helse og kor manglande tilbod det er.

Det er mange skjebnar der ute som kan reddast, viss systemet vil.

Dette svarer Helse Fonna

Sunnhordland har lag fram kritikken til klinikkdirektør Kenneth Eikeset ved klinikk psykisk helsevern og rus i Helse Fonna. Han svarer følgjande:

«Vi kan ikkje kommentere einskild saker.

Alle mennesker som treng utgreiing og behandling av psykisk liing skal få dette enten i kommunehelsetenesta eller i spesialisthelsetenesta. Gjennom samhandlingsreformen har kommunehelsetenesta fått ansvar for utgreiing og behandling av milde og moderate tilstander, mens spesialisthelsetenesta har fått ansvar for utgreiing og behandling av moderate til alvorlege tilstander. Det er utarbeidd ein nasjonal prioriteringsforskrift som seier noko om kven som skal få utgreiing og behandling i spesialisthelsetenesta. Formålet med prioriteringsforskrifta er å sikre at tilbud om utgreiing og behandling vert gjeve på rett nivå, enten i kommunehelsetenesta eller i spesialisthelsetenesta. Alle tilvisingar til spesialisthelsetenesta vert vurdert med bakgrunn i prioriteringsforskrift av psykiatere og psykologspesialister som har lang klinisk erfaring. Ved avslag har pasienten høve til å klage til Statsforvaltaren på avslag. Nokre gonger erfarer vi at tilstanden hjå pasienten har forverra seg frå då fastlegen har sendt tilvising. Det er då viktig at pasienten saman med fastlegen sender oppdatert informasjon til spesialisthelsetenesta om behovet for utgreiing og behandling».