Døde barnekropper som er delt opp og ligger strødd rundt på en slagmark. I drømmen er oppgaven min å finne de kroppsdelene som matcher. Jeg er på en slags gjentakende mission i å prøve å sette barna samme igjen. Ikke fordi de vil komme til live igjen da, men fordi jeg i drømmen vil gi rette kroppsdeler til barnas foreldre slik at de har noe igjen av barnet sitt. Noe å begrave …

Jeg er ikke redd i drømmen, og jeg våkner ikke svett og tårefull med et skrik som seg hør og bør i et mareritt som dette.

Men i stedet våkner jeg rolig, som om at jeg blir bevisst min egen drøm i drømmen, og innser hvor skrudd den er og bestemmer meg for å komme meg vekk fra den. Så jeg våkner sakte og der blir jeg liggende, ikke med høy puls og hjertebank. Bare helt nummen, helt stille, helt tom. De eneste tankene jeg har er at min skrudde drøm er noen andres virkelighet, akkurat nå.

Jeg ligger der nummen i en tid som jeg har valgt å sette på vent. For jeg vil hverken det ene eller det andre. Vil ikke sovne igjen, vil ikke være våken. Jeg vil ingenting. Vet ikke hvordan jeg skal kunne klare å løfte en finger. Men på et tidspunkt som er uvisst står jeg opp som alle andre og griper min dag.

Jeg velger å glemme drømmen, som betyr at jeg velger å glemme virkeligheten, og jeg jobber så inderlig hardt med å huske og glemme at i det minuttet når jeg senere på dagen strør strøssel over mine rosa nybakte cupcakes, strør noen andre bomber over Gaza.

Og barn dør.

Og om de ikke dør så blir de ødelagte.

Det er ikke mine barn og heller ikke dine barn.

Men jeg har møtt ødelagte barn før, som ikke er våre, og ingenting kan beskrive hvordan det rokkerte og dro i røttene av hjertet mitt. Som at hjertet mitt revner litt der i selve grobunnen og det kan faktisk ikke fikses.

På samme måte som de ødelagte barna heller aldri kan fikses.

Men vi fortsetter å ødelegge flere barn som ikke er våre.

For tiden står stille her hos oss.

For vi kan pause å puste og sette elendigheten på vent her hos oss.

Vi kan skrolle og zappe forbi de bildene med sensitivt innhold, her hos oss, og jeg kan konsentrere meg om den rosa glasuren fremfor det røde blodet, her hos oss.

Jeg kan ikke høre smellene, jeg har jo ikke hørt sånne smell her før, så jeg blåser stadig opp ballonger og sprekker de med glede, og jeg skyter raketter på nyttår, fordi jeg ikke forstår …

Lyden av krig og lukten av død.

Jeg vet ikke hvordan man lider i nød.

Men ødelagte barn har jeg sett.

Og på en slagmark med en mission blir jeg påminnet hver eneste natt. Og håper snart det tar slutt slik jeg kan få sove litt bedre. For jeg trenger min søvn. Og dette er ikke mitt, og det er heller ikke ditt. Og det er ikke vår krig og det er ikke min konflikt.

Og når jeg fraskriver meg dette har likegyldigheten tatt meg. Når jeg sier det ikke er våre barn har likegyldigheten tatt meg. Når jeg strør strøssel over mine rosa nybakte cupcake, mens noen andre strør bomber over Gaza, da har likegyldigheten tatt meg.

Å bry seg nok er ikke å gråte.

Å bry seg nok er ikke angst og depresjon.

Å bry seg nok er ikke et gjentakende mareritt.

Å bry seg nok er ikke å si at «Dette kan jeg ikke forstå».

For vi er pliktige til å forstå!

Vi må begynne å forstå menneskenes ondskap like mye som menneskenes godhet.

Å forstå er å vite at de som skyter skudd og strør bomber, og de som blir truffet av skudd og truffet av bomber, er alle like mye kjøtt og blod og like mye menneske som deg og som meg.

Likegyldigheten.

Dødssynd nummer én er blitt min beste venn og jeg lever lykkelig sammen med den.

Og jeg forsvarer min beste venn med at historien repeterer seg selv og jeg skylder på tidligere generasjoner og lar ondskapen seire; for jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre!? Og alle her hos oss er rådløse og alle de med makten er tankeløse og alle som de som vil kan ikke nok, og alle de som kan vil ikke nok.

Så da scroller jeg forbi bildene med sensitivt innhold av de ødelagte barna, med klump i halsen som svelges ned med en rosa cupcake.

Og når natten kommer lukker jeg øynene å går inn i en drøm som er blitt min straff for at likegyldigheten har tatt meg. Og sannheten er at jeg velger den, likegyldigheten, dødssynd nummer én, min bestevenn jeg velger den. Fordi jeg elsker mine rosa cupcakes.