Om meg:

Jeg er gift med en kvinne, far til to barn, deler gårds- og bruksnummer med mine svigerforeldre og kjører en brukt, bulket og oppskrapet Opel Zafira. Jeg er utdannet Master i musikkterapi, med fagbrevet barne- og ungdomsarbeider i bunn, samt en realkompetent «wannabe has been» rockestjerne, med storhetstid på starten av 2000-tallet.

Min kulturelle dannelse utenfor hjemmet startet i Kristiansand kulturskole. Jeg spilte fiolin. Pedagogen min het Lars Audun Hadland og vår relasjon er godt forankret den dag i dag – 39 år etter første møtet. Jeg tok timer hos han i tolv år. Lars Audun sin pedagogikk og metode klapper meg fortsatt, imaginært, på skuldra når han hører noe han liker og gir kompetent veiledning når han opplever et uforløst potensial. Jeg trenger ikke blidgjøre han, men det hjelper alltid å spisse uttrykket sitt.

Et lite narrativ på kulturell danneleses­struktur

I 1986 så jeg «Trashin’», det førte meg inn på en vei med rullebrettet i den ene hånden og fiolinen i den andre. Et par år videre i historien sang jeg også i Odernes Kirke guttekor. Den lilla kappen vi hadde bar også Daniel Nordgård. Lite visste vi da, men sammen endte vi opp med å satse alt vi hadde på én hest: NUD. Dette er et band som fra 1996-2008 ikke hadde andre planer enn å erobre verden. Vi var dedikerte, fokuserte, modige og innovative. Noe som ble lagt merke til, på godt og vondt. Det endte med en ikke selvforskyldt konkurs og gjeld, men også med en musikkviter og professor med eget fag i musikkbuisness ved UiA (Daniel Nordgård), en verdenskjent performance-kunstner (Tori Wrånes) en utøvende bassist (Hansemann) og en ettertrakta live-DJ (Inti). Vi gikk alle livets skole i musikkbransjen og har det med oss inn i våre respektive profesjoner.

To av oss forlot fødebyen. De tre andre ble igjen for å jobbe videre. Felles for oss er det vi har lært gjennom en dannelse i kultur. At våre tanker om verden også teller. At vi har viktige bidrag til samfunnet som ikke ville eksistert om ikke vi hadde truffet våre veiledere i kulturskole, på kurs og workshops, musikklinje og høyere utdanning. En dannelse som verdsetter at det går an å tenke annerledes. En dannelse som belyser viktigheten av det at noen går gjennom prosessen av å raffinere kunstuttrykk. Uttrykk vi blir invitert til å delta i, sammen. En kulturell kapital som fasiliterer at vi som samfunn kan treffes i og dele en aktiv relasjon til hverandre. En kulturell kapital som fasiliterer møtesteder som skaper relasjoner.

Kulturell dannelses­struktur som forebyggende kapital

I mitt liv står min profesjon, lidenskap, hobby og utøving i parallelle løp. Det er min måte å forstå verden. Min måte å treffe medmennesker. Min måte å bevege meg i samfunnet. Min måte å bidra inn i samfunnet. Min måte å heve lønn. Min måte å betale skatt og min måte å være ufør. For det har òg skjedd. Jeg klarer bare å arbeide halvt. Det er mange av oss. Det å anerkjenne at livet er fra nå og for alltid er annerledes fra det vi kjente til. Det er et slag i trynet. Fibromyalgi. Kroniske smerter. Utredning. Medisinering. Selvmedisinering. Depresjon. Det har vært en lang vei. Sykemeldinger. Prøving og feiling. Jeg takker Gud for at jeg sitter her jeg gjør i dag, men også sjefen min på kulturskolen, legen min, manuellterapeuten min og saksbehandleren min på Nav. De har alle vært støttende og tydelige på at vi skal jobbe oss tilbake. At jeg er ønsket. At jeg gjør betydningsfullt arbeid.

Hva gjør jeg, spør du? Jo, jeg lever kunst og musikk. Jeg er en av en hel gjeng mennesker som har dedikert livet sitt slik at alle menneskene på Stord skal få kunne få oppleve og delta i kunst. Bidra inn i og utvikle refleksjon over hvordan vi som mennesker skaper relasjoner og erfaringer som forandrer liv. Vi gjør det profesjonelt som utøvere, pedagoger, terapeuter, aktivitører og deltakere. Vi treffer mennesker i grupper, en til en, så vel som hos publikum. Vi koster så mye, sier du? Det kan vi ikke noe for, det er ikke vi som presser profitt og lønn i været. Vi er allikevel alltid på tilbudssiden.

Hvorfor skriver jeg dette? Takk som spør. Jo, det er fordi at av og til skal en ikke sitte stille i båten. Av og til må en renske strupen, være sitt ansvar bevisst og si ifra. Hvor er refleksjonen rundt hvordan nedtrekk av kunst og kulturfeltet fra kommunedirektøren vil påvirke forebyggende arbeid i kommunen vår?

Jeg var super happy da vi endelig fikk bosatt oss på Stord. Øya har et herlig tempo. Øya har herlige mennesker. Øya er mangfoldig. Øya er et Norge i miniatyr. Åge Vallestad ordna meg med jobb. Kolleger ble venner. Jeg var med til Comalapa og fikk se hva Stord har bidratt med der: Forebygging med kulturutveksling som metode. Jeg fikk være med å arrangere festivalen Øyo noen år: Forebygging med festival som metode. Jeg har fått være med å sette opp store oppsetninger med Stord kulturskule og Spinae: Forebygging med tverrfaglig kunstuttrykk som metode. Jeg har fått oppleve prosessen med musikklinja sine musikaloppsettinger: Forebygging med kunstfag som metode. Jeg har fått være musikkterapeut i Stord kommune i over tolv år: Forebygging med profesjon som metode. Jeg har deltatt i prosess med utallige stordabuer som lydfester uttrykket sitt og gir det til folket: Forebygging med individet som metode. Jeg har benyttet meg av min egen erfaring og profesjon i eget liv for å holde hodet over vannet, når livet rystet båten min: forebygging med livet som metode.

Jeg ønsker på det sterkeste å oppfordre dere som sitter med makten – makten vi, deres sambygdinger har gitt dere å forvalte: Ta et steg tilbake og reflekter litt dypere enn Excel-arket foran dere. Pengene dere forvalter kan også sees i et perspektiv av å være et nødvendig onde. Penger burde i alle fall aldri være målet når det gjelder posisjonen kulturell dannelses­struktur skal ha i et samfunn. Det kan fort degradere synet vi har på mennesket.

Med de nedtrekkene i kulturfeltet som skjer nå, blir det særdeles vanskelig å opprettholde dannelses­strukturene for kulturell aktivitet som er med å forebygge definerte samfunnssykdommer. Mental helse. Utbrenthet. Utenforskap. Det kan ikke være riktig å anrette alle budsjett mot økonomisk vekst, når flere av mennesketypene som skal vokse står i fare for å visne hen fordi vi forringer tilgangen deres til en essensiell kilde for næring.

Gjør vi dette er vi, etter min mening, ikke retten verdig å applaudere når vi opplever kultur.

Kulturelle dannelses­strukturer er en hjørnestein

Kultur er en viktig hjørnestein for et samfunn. Kultur er en kapital som også rommer forebygging. Et parameter som kvantitativt ikke lar seg måle så lett. Jeg mener likevel at det ikke er urimelig å hevde at kultur samler mennesker fra ulike samfunnslag, religioner, diagnoser og geografier. Kultur er et universelt språk. Her får emosjonene være eksplisitte for det enkelte individ i nuet. Parallelt får hver enkelt oppleve og utvikle relasjon med et fellesskap. Et fellesskap hvor vi hver og enkelt, er med på å utvikle vår felles kulturelle identitet. En identitet som vi alle er tjent med er solid, tydelig og sterk, eller?