Ofte har problemet rot i noe som ble bestemt eller gjort for lenge siden. I det vi kaller for gamle dager, var det ansett som en fordel å ha huset sitt tett ved veien. Slik er det ikke lenger. Vi beveger oss mye mer motorisert og trafikken har økt. Hensyn som trafikksikkerhet, støy og innsyn gjør at det å bo tett på en vei ses på som en ulempe eller et problem. Slike hensyn kan føre til ønske og behov for å investere i å flytte veien vekk fra husveggen, til et mer egnet sted.

Før i tiden var det også vanlig å gi veirett til nye eiendommer uten noen nærmere beskrivelse av om det var snakk om rett til gangvei eller rett til kjørevei. Det var heller ikke vanlig å skrive noe om hvor veien skulle gå. Opp gjennom årene har denne praksisen vært kilde til mange nabokonflikter.

Det er ikke uvanlig å tro at grunneier også er veieier, men det er ikke nødvendigvis riktig. Private veier kan gå over andres eiendom og eies av andre enn den eller de som eier grunnen under veien. Mange veier ble bygd så lang tid tilbake at ingen med sikkerhet lenger kan si hvem som egentlig eier den. Hvem kan da inngå avtaler om at nye brukere skal få rett til å bruke veien, og til hvilken pris?

Kristin Lande er jordskiftedommar ved Haugalandet og Sunnhordland jordskifterett. Foto: Terje Olav Bakke

Ikke minst er mange av de private veiene anlagt i en tid da folk flest kjørte rundt i en VW Boble, og en vanlig traktor veide halvparten som mye som en Tesla. Tømmer, som før ble fraktet ut med traktor, kjøres i dag med tømmerbil med totalvekt på opptil 60 tonn. Mange gamle veier har med andre ord behov for opprusting. Noen må også erstattes av nye.

Likevel er det nok samarbeidet om vedlikehold som er det vanligste problemet når veien er privat. Ingen offentlige brøytebiler dukker opp når snøen laver ned. Brøyting og annet vedlikehold er brukernes eget, felles ansvar. Hvem skal ta ansvaret for å få utført disse oppgavene? Og hvem skal betale for hva? De færreste kjenner til at vegloven fra 1963 har en egen del om private veier; kapittel VII. Her er det lovfestet at eiere og brukere av felles vei har plikt til å bidra i vedlikeholdet og at de utgjør et veilag. Loven inneholder også generelle regler for slike lag.

De gode og greie reglene i vegloven løser likevel ikke det som ofte er det største problemet, nemlig hvordan utgiftene skal fordeles. Skal alle betale like andeler, eller bør noen betale mer eller mindre enn andre? Her kan det være mange meninger. I Haugalandet og Sunnhordland jordskifterett på Stord behandler vi hvert år mange saker der det opprettes veilag for private veier. Erfaringen er at prosessen med å komme fram til gode og rettferdige vedtekter, fører til at partene ofte er enige om andelsfordelingen når saken blir avsluttet. Denne sakstypen ankes sjelden.

Jordskifteloven fra 2013 inneholder flere virkemidler som kan bidra til å løse utfordringer med private veier. Rettspraksis viser at veier har blitt flyttet bort fra husvegger og tun. Noen har fått kjøpe seg inn i en allerede eksisterende vei. Nye veier er bygd, og nedkjørte og smale veier har blitt rustet opp etter at jordskifteretten har bestemt hva som skal gjøres og hvem som skal betale hva. Både enkle og sammensatte problemer kan løses med virkemidlene i jordskifteloven. Antall parter kan være fra to til svært mange. Problemene kan ha oppstått nylig eller utviklet seg over lang tid.

Antallet veisaker ser ikke ut til minke, snarere tvert imot. Kanskje ikke så rart, uten vei kommer vi ikke langt.