annonse

Avmakt og mismot eller ...?

Roper varsku
Roper varsku: Fred Ola Bjørnstad omtalar Hordfast som den «store elefanten i rommet». Han lurar på kvifor så få «innfødte» sunnhordlendingar ytrar seg om prosjektet i lokalpressa. (Foto: Arkiv)

  • Meiningar

Det er vel ingen tvil om at de fleste av oss ønsker et liv og en fremtid i optimisme og håp for våre etterkommere. Men hva skal vi si og gjøre nå når indikasjonene på og resultatene av utryddelse av planter og dyr, overforbruk av ressurser, konsekvenser av forurensning og indikasjoner på klimaendringer er så tydelige? Hva skal vi voksne si til de klimastreikende ungdommene som er i ferd med å snu opp/ned på den politiske dagsorden? Skal vi toe våre hender og unnskylde oss med at det dystre temaet med klimaproblemer var noe nytt, at dette ante vi ikke at ville komme?

Da har vi i beste fall glemt, i verste fall oversett, varslene som er kommet gjentatte ganger fra troverdig hold i snart femti år. I 1972 kom boka Grenser for vekst (The Limits to Growth). Bak den sto forskere tilknyttet Massachusetts Institute of Technology i USA, deriblant den norske forskeren og økonomen Jørgen Randers. Boka kom i millioner av eksemplarer, ble oversatt til 25 språk og vakte enorm oppsikt. I et større intervju med avisen Aftenposten i 7. august 2004 («Grenser for vekst» – 30 år etter) uttaler han blant annet følgende: «Det revolusjonære i «Grenser for vekst» i 1972 var ikke påpekningen av at jorden er begrenset – at man til enhver tid arbeider innenfor lag av fysiske grenser. Den egentlige nyheten var varslet om faren for overekspansjon. Det faktum at verden umerkelig kan gli inn i en situasjon hvorfra det bare finnes én utvei: nemlig et ubehagelig og vedvarende tilbakeslag. « Og mot slutten av intervjuet: «Fortsatt tror folk flest at det er greitt å vente til problemene oppstår. Men da vil det i henhold til «Grenser for vekst» være for sent. Den konservative kommentatoren Verlyn Klinkenborg innledet en rosende omtale av den oppdaterte versjon i New York Times Book Review i juni 2004 med følgende tittel: «Du burde være redd. Svært redd» Man bør være redd fordi folk ennå ikke støtter de globale tiltak som trengs for å forhindre vendepunkt og tilbakeslag etter 2030». Dette er altså deler av et intervju fra Aftenposten i 2004.

I 2007 var det en visepresident fra USA som prøvde å si oss noe om samme emne. I filmen «En ubehagelig sannhet» viste Al Gore blant annet hvilke konsekvenser utslippene av klimagasser har for livet på jorden. Han ble, sammen med FNs klimapanel, tildelt Nobels fredspris samme år.

Vi voksne som har levd i en normalt opplyst virkelighet, er ikke troverdige dersom vi påstår at vi ikke har visst om situasjonen som nå slår innover oss med full tyngde. Men det har vel vært med oss som med avholdsmannen som ble konfrontert med at Jesus gjorde vin av vann på slutten av bryllupet i Kana: vi vet det, men vi liker det ikke. For vi liker jo ikke at vi må forandre på måten vi lever.

Men hva må vi, og kan vi, gjøre? Det er tydelig av vi som lever i den desidert rikeste delen av verden sterkt må begrense vår ekspanderende livsstil, der vi ønsker mer av alt, at alt skal bli større og at alt skal gå fortere. Forutsetning for elendigheten er, noe enkelt sagt, at vi forbruker stadig mer ressurser, vi ødelegger forutsetninger for dyre- og planteliv, vi forurenser mer og vi blir for mange. Vi må altså gjøre det motsatte av det som er blitt vanlig for oss. Vi må begrense oss kraftig, og vi må gjøre det kjapt. Det er dette de klimastreikende ungdommene ser og med rette anklager oss voksne for ikke å ha gjort noe med.

Har så dette noe med oss i Sunnhordland å gjøre, bortsett fra «å ta rev i seilene» som vanlige mennesker i verden? Tja, vi har jo den «store elefanten i rommet», som det heter, prosjektet Hordfast. Prosjektet som det er så underlig stille omkring i lokalavisene, bortsett fra disputten mellom en tidligere stortingskvinne og en nåværende, særdeles godt betalt talsmann for prosjektet. Skyldes det lammelse eller entusiasme for prosjektet at så få «innfødte» sunnhordlendinger ytrer seg om det i lokalpressen? Her risikerer vi å få en firefelts vei over Stord og Tysnes/Reksteren som ikke bare blir liggende som et hundre meter bredt belte gjennom verdifulle bolig- og friluftsområder, et naturinngrep som av fylkesmannen i Hordaland (NRK 24/1 2017) er karakterisert som det største i fylkets historie, men som også innebærer ødeleggelser av, også i internasjonal sammenheng, uhyre sjeldent planteliv. Ønsker befolkningen her at deler av Sunnhordland skal bli seende ut som den nedvalsede Endelausmarka i Os nå ser ut? Dette er jo et prosjekt som står i direkte motsetning til dagens forståelse av begrensningens nødvendighet. Hva vil nye generasjoner sunnhordlendinger si når de oppdager at vi ikke har stått opp mot dette?

Fred Ola Bjørnstad,
Stord

Klikk for å sjå kommentarar ()

Her kan du fritt koma med synspunkt og informasjon. Me krev fullt navn. Då blir det meir interessant for andre å lesa det du skriv. Trakassering, truslar, hatske meldingar eller reklame er ikkje godteke på sunnhordland.no. Falske profiler blir utestengde. Ver sakleg og vis respekt når du kommenterer.

annonse

Vil du ha nyheitsbrev frå Sunnhordland?

* må fyllast ut