Naturen i Sunnhordland – noe å være stolt av?

I en årrekke underviste jeg i naturfag for lærer- og barnehagestudenter på nåværende Høgskolen på Vestlandet. Kunnskap om arter og artsmangfold sto hele tiden sentralt, noe som er svært viktig for å forstå samspill og variasjon i naturen. Mange klaget på at dette var unødvendig pugg, men etter eksamen, der de fleste besto med glans, fikk pipen som oftest en annen lyd. Dette var kanskje en begynnelse til å forstå sammenhenger i naturen, og en start på en økende naturinteresse. Jeg skulle gjerne tatt en tilsvarende eksamen med lokale politikere, lobbyister og diverse lokale ordførere. Jeg har liten tro på at de ville bestått. Dette er foruroligende, siden disse personene har stor innflytelse på hvordan naturen vår blir forvaltet i dag og i fremtiden. Det er kanskje kunnskapsmangel som gjør at mange politikere snakker varmt om å ta vare på naturmangfoldet i festtaler, på landsmøter o.l., men viser en helt annen holdning når det kommer til praktisk politikk. De har tilsynelatende ingen motforestillinger mot å ofre store områder av truet natur i Sunnhordland for en firefelts motorveg gjennom et unikt artsmangfold, som finnes få andre steder i verden.

Naturen i Sunnhordland er så spesiell at flere burde stå opp for å ta vare på den, ikke minst for fremtidige generasjoner. Naturen i Sunnhordland er noe vi alle burde være stolte av å ha rundt oss fordi den på mange måter er unik både i nasjonal og global sammenheng, men da må vi også være klar over hva vi står i fare for å miste.

Mange sjeldne arter med en sørlig utbredelse har sin globale nordgrense i Sunnhordland, noe som skyldes spesielt gunstige klimatiske forhold her. En karismatisk og vakker art er soleigro, som vokser tre steder på Stord og som har sin hovedforekomst i Ådlandsvatnet. Ellers i Norge er den bare funnet i to innsjøer på Jæren. To andre sørlige arter er trådbregne, som er en fredet art, og bustsivaks, som i Norge har sin hovedutbredelse i Sunnhordland. Storak vokser i Tveitavatnet og i Iglatjødn på Stord, i to innsjøer på Bømlo og er ellers i Norge bare kjent fra to innsjøer i Agder. Det spesielle med denne planten er at den er en relikt fra postglasial varmetid. Det betyr at den var mer vanlig i Norge for ca. 6000 år siden, men at den etter at klimaet endret seg og ble kjøligere, har overlevd på lokalklimatisk gunstige lokaliteter – altså en unik plante i nasjonal sammenheng. Alle disse artene står på den norske rødlisten som sterkt truet, noe som kanskje er forståelig ut fra sjeldenheten. Noe å være stolt av?

De artene som er beskrevet over er bare et lite utvalg av sjeldne og truede arter som finnes i Sunnhordland. I 2019 laget jeg en oversikt over rødlistearter i Stord og Fitjar, og havnet på totalt rundt 150 arter for alle artsgrupper. Noe å være stolt av? – ja på en måte, men samtidig er det og jo et tankekors at det er vår stadig økende bruk av natur som i mange tilfeller gjør at arter havner på denne listen.

En ting er fokus på enkeltarter, men de fleste arter er avhengige av at livsmiljøet deres bevares. Artenes økologi er altså avgjørende for at de skal overleve. Derfor er også mange naturtyper rødlistet, ut fra at de er sjeldne og truet på ulike måter.

En unik naturtype som vi er blitt klar over de siste årene, er temperert regnskog, som har sitt kjerneområde i Norge i Sunnhordland. Dette er en skogtype som på verdensbasis er svært sjelden og som i Norge er truet av nedbygging. Her vokser en rekke globalt sjeldne og rødlistede lav og moser. Mange av dem finnes i Norge bare i Sunnhordland, ellers må du til De britiske øyer for å finne tilsvarende lokaliteter. Noe å være stolt av?

Gammelt kulturlandskap er en naturtype som er i tilbakegang i hele Europa på grunn av moderne jordbruk, med gjødsling, pløying og andre tiltak. Dette fører til en dramatisk reduksjon i artsmangfold og endring til monokulturer av svært liten biologisk interesse. Heldigvis finnes det fremdeles mye gammelt kulturlandskap i Sunnhordland, som mange steder går tilbake til bronsealder, og som fremdeles drives etter gamle prinsipper. Dette favoriserer mange arter som ellers forsvinner med mer moderne bruksformer. Derfor kan vi finne de mest artsrike beitemarkene i Norge i Sunnhordland. Sunnhordland regnes som et «hot spot» område i Norge når det gjelder slike lokaliteter og blir derfor omtalt i rapporter og vitenskapelige artikler. Noe å være stolt over?

Høsten 2019 ble det arrangert Nordisk Mykologisk kongress på Stord med mykologer (soppspesialister) fra hele Europa. Trass i et forferdelig vær ble det funnet ca. 30 nye rødlistearter for Sunnhordland der to var nye for Norge. Noe å være stolt av?

Per Fadnes på ein tidlegare sopptur med Sunnhordland botaniske foreining. Arkivfoto: Olav Røli

Mange utbyggingsprosjekter truer i dag denne unike naturen og det unike mangfoldet denne naturen huser. Problemet i Norge generelt, og i Sunnhordland spesielt, er en oppstykking og fragmentering av viktige og sjeldne naturtyper som truer arter som er spesielle for vårt område. Er det mulig at flere kan se verdien av å ta vare på uberørt og sjelden natur i stedet for å bygge ned og fragmentere den?

Det er kanskje et større ønske å ta vare på tigeren enn sjeldne og truede arter i Sunnhordland. De fleste har aldri sett en virkelig tiger, men de fleste ville blitt lei seg om de fikk høre at den var utdødd pga. menneskelig aktivitet. Tigeren er et ikonisk dyr de fleste kjenner til, men er det sikkert at den er den viktigste arten for å bevare økosystemenes funksjon? Kanskje er de minst synlige og minst karismatiske artene de viktigste til å utføre sentrale økosystemtjenester som er nødvendige både for oss og andre aktører i ulike økosystem. Mange arter forsvinner uten at noen legger merke til det – og med dem forsvant òg potensielt «nyttige» arter for mennesket. Når artene er forsvunnet, er det for seint å angre.

Artikkelen held fram under annonsen.

Har vi mistet sjeldne arter i Sunnhordland? I 1922 ble dvergålegras, en art som er sterkt truet, funnet for første gang på Stord i Sævarhagsvikjo og i Mjelkevikjo. I 2009 var den borte og har aldri kommet tilbake. Samme art ble oppdaget i Lundegrend på Tysnes i 2014, men i 2018 var den også helt borte her. På alle disse lokalitetene har den sannsynligvis eksistert i uminnelige tider. Felles for lokalitetene både på Stord og Tysnes var at det ble etablert en båthavn i nærheten av forekomstene i forkant av forsvinningen, uten at en kan si bestemt at dette var årsaken. To vakre planter, solblom og bakkesøte, var vanlige i kulturlandskapet tidligere, men er i dag helt borte fra Stord. Årsaken er mer intensivt jordbruk som omdanner artsrike kulturlandskap til grønne monokulturer der ingen av disse artene trives. I tillegg kommer selvfølgelig de mange ukjente artene, særlig innenfor insektene, som vi aldri fikk vite om eksisterte i vårt nærområde, fordi de forsvant før vi oppdaget dem.

Det som er svært foruroligende, er at slik naturen vår framstår i dag, er blitt det som er det naturlige for folk flest. Korttidshukommelsen er som kjent kort. Det er blitt mindre variert natur, færre fugler og færre insekter, uten at vi legger merke til det. For dem som har kjørt bil i en del år, kan det gjerne være en idé å tenke tilbake til somrene en var på biltur og stadig måtte ut og tørke av frontruten fordi den var full av døde insekter. Det trenger en ikke gjøre lenger. Dette er en påminnelse om at det skjer endringer i naturmangfoldet som vi ikke tenker over.

Det som også er foruroligende, er at de som skulle overvåke naturen vår, Fylkesmannen, er blitt vingeklippet av regjeringen og bedt om å komme med færre innsigelser mot naturinngrep. Ankeinstansen, som før var Klima- og miljødepartementet, er nå overtatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, noe som fører til færre avslag på anker. Kommunene skal få mer råderett til å bestemme utbyggingssaker selv – og kommunene sitter jo ikke akkurat på store ressurser av miljøkompetente fagpersoner som kan anbefale de rette miljøfaglige avgjørelsene. Miljø- og klimaministeren vår har òg gått inn for Hordfast, med de naturødeleggelsene dette medfører, fordi «han var lei av å ta Ferger»! En sentral politiker fra FRP kunne i TV fortelle at det var nok av urørt natur i Norge, en kunne bare ta fly mellom Bergen og Oslo for å observere det. En interessant og rimelig måte å kartlegge norsk natur på fra 10.000 meters høyde! Selv om de fleste sentrale politikere fra alle partier bærer nålen som viser støtte til FN sine bærekraftsmål på jakkeslaget sitt, og snakker varmt om bevaring av naturmangfold, er det dessverre fremdeles svært langt mellom teori og praksis.

Per Fadnes, tidligere dosent ved HVL